Mange av oss kan være enige om at barndommen var helt fantastisk. Det var de årene vi kunne handle uten en særlig mening bak. Vi hadde bare gleden av å gjøre det. Barndommen minner meg om høyt gress, klatring i trær, lek i skogen og plukking av blomster. Jeg savner disse årene hver dag. Alle lengter vel tilbake til den tiden da alt var mulig og absolutt ingenting kunne stoppe deg?
Som barn så elsket jeg fantasi, fabeldyr og slike ting. Det fantes ikke noe bedre i min verden. Jeg var en sosial unge, men jeg likte alltid best å leke alene. Grunnen var vel så enkel som at da kunne jeg skape min egen historie, egne skapninger. Jeg fikk det som jeg ville, å det ble tolket som en perfekt dag for meg. Jeg elsket å leke med figurene mine i skogen bare hundre meter fra huset mitt. Trærne sirklet en gang i stien, solen skinte igjennom bladene som skapte den perfekte atmosfæren for en eventyrlysten pike. Favorittstedet mitt var ved den gamle stubben med mange hulrom som jeg kunne late som var hus. Jeg savner denne tiden.
Jeg var også utrolig fornøyd med meg selv som ung. En gang i barnehagen tegnet jeg en hest helt perfekt. Gleden av denne seieren opptok meg i flere måneder, kanskje år. Jeg tenkte aldri på å bli flinkere, bedre eller engang om å gjenta suksessen. Nå, som halvveis voksen, vet jeg at det alltid kommer til å være mennesker som er flinkere enn meg. Men jeg prøver uansett å bli bedre enn jeg var sist, og å bli bedre enn sidemannen. Lever vi alle et liv av endeløs utilfredshet og perfeksjonisme?
Kanskje det var uvitenhet som holdt oss lykkelige som barn. Vi visste så lite om alt det onde i verden, trodde at foreldrene våre hadde en uendelige mengde kunnskap, og at det fantes superhelter - og kanskje også at vi var en superhelt selv. Det er jo faktisk en overraskende mengde barn som hopper fra store høyder i troen på at de kan fly. Sekunder senere er den drømmen knust. Slike drømmer knuses etter hvert som barnet blir eldre, og til slutt er alle drømmene knust og barnet blir betegnet som voksen. Kanskje selve definisjonen på en voksen er en som vet realiteten og har godtatt den, og de som aldri godtar den, blir vel da definert som psykiatriske pasienter.
Det som er mest synonymt med å være barn er å være bunnløst fascinert. Jeg gledet meg alltid til slutten av badet når jeg var liten. Ikke fordi jeg ikke likte å bade, men fordi jeg frydet meg over å være vitne til at vannet ble slukt ned i sluken. Jeg satt i rolig spenning mens jeg ventet på at vannet skulle nå det punktet da man kunne se vannet tviste seg ned i røret.
Den eneste triste perioden i min barndom som jeg kan huske må være da jeg forsto hva døden var. Jeg gråt meg til søvn i mange netter, livredd for at faren min skulle dø og at jeg aldri skulle få se han igjen. Jeg kjenner fortsatt smertene i de tårene. Kanskje dette også er et bevis på at familie skaper lykke, ikke penger og gjenstander.
Jeg håper det er mulig å nå det nivået av lykke som man opplever i barndommen igjen. Kanskje jeg burde aspirere til senilitet, flykte til et øde sted, eller rett og slett bli førskolelærer. Uansett hva som skjer burde vi alle leve som barn. Ha glede av å leve uten å søke mening bak, tro på deg selv, bli fascinert og ta et bad.
